Høstens flotteste tur?

Hvertfall til nå; det er jeg sikker på at Tascha og Cherie mener!
Vi gikk hjemmefra med et klart mål om en lang tur..grublet litt på hva vi skulle finne på. Og i dag var vi litt "Marco Polo" ..litt! Bestemte meg for å prøve ut blåmerket tursti fra Bondi og ned mot Blakstad. Der har vi brukt skogen litt til spor, men aldri gått stien helt ut...det var kjempekoselig i skogen langs Askerleva som har god vannføring. Nede ved hovedveien fulgte vi gangveien til Vettre; på impuls tok jeg jentene med meg ned mot Strandveien, fortsatte utover Konglungen mot Spirabukta. Er bare ett ord å si: idyll!

Nede i Spirabukta var vi helt alene - så jentene fikk slippe løs og kose seg i sjøen mens jeg tok en liten pust i bakken.

Jeg hadde med litt niste til meg selv og gnagebein og vann til jentene. Tåka lettet og solen varmet - jeg riktig følte at jentene storkoset seg.

Så kom det flere ned til sjøen og idyllen ble brutt - så jeg pakket sammen og så la vi avgårde på mer Marco Polo utforsking. Gikk rundt isdammen på Konglungen og fant ut at jeg skulle går over mot den andre badeplassen. Vi krysset veien og gikk inn i skogen og kom ikke så langt før vi fant flott turvei i skogen retning Vettre igjen. Denne fulgte vi og kom i Essvika -  en fredet plett som kommunen skal ruste opp. Her kokte man salt i gamle dager. Igjen var vi alene og jentene fikk ta en tur ned til sjøen før vi gikk videre.

Denne stien var fantastisk koselig. Vi kom over en stor trelavo hvor det brant bål...og nå var jentene kjempeivrig med å lukte. Jeg regner med det er godt med vilt inne i denne skogen...
Da vi kom ut igjen ved Vettre og tok fatt på hjemveien, måtte jeg lokke, lure og dra på to jenter...de ville heller tilbake der vi hadde vært! Totalt var vi ute 4 timer..."litt" sliten alle 3. Måtte legge inn en pause - før dagens øving...

..visst vi orker.

Øvelse gjør mester?

Vi har har øvd daglig nå. Stå-reaksjon og dekk har vært mest i fokus. Noen dager synes jeg det går bedre, for så å få en liten nedtur.
Tascha ble mye bedre på stå-reaksjon. Fri ved fot gjør hun helt nydelig, bortsett fra at sitt ved holt - i likhet med dekk - kan bli skjev. Hun har overhodet ikke problem med å holde posisjon ved stå, da står hun tålmodig helt til jeg kommer tilbake på siden og beveger seg ikke før jeg sier fot og går videre. Men -  reaksjonsevnen på muntlig kommando kan være litt treg - akkurat som at jeg innbiller meg at hun tar signaler raskere.

Stå ved fri ved fot - ikke vanskelig å vente

Dekk fra holt - sånn ser det ut når jeg går rett fra henne - skikkelig skjev

Står jeg rett mot henne og kommanderer dekk, legger hun seg rett - og holder posisjonen

Cherie har fått kommando dekk fra holt - rett og holder posisjonen (MEN...hun kan finne på å komme luskende etter ;-( )

Og fører kan gå rundt -og fortsatt ligger hun rett

Stå ved fri ved fot - litt skjev, men holder posisjonen og går ikke videre før kommando gis

Dekk i 1-2 minutter er en liten utfordring - Tascha maser og Cherie blir urolig etter en liten stund. Har derfor begynt med litt kortere avstand og tid - begge deler økes gradvis.
Innkalling? Perfect!...hvertfall i treningssituasjoner som her med få forstyrrelser;-)

Hverdagstrening

De siste dagene har vi gått flotte turer. Målet med disse turene er jo også å venne jentene på ulike situasjoner samt passeringstrening med fokus på hunder. Jeg hadde jo som mål etter å ha vært på kurs hos Camilla å kunne ha ca 95 % gode passeringer når sommeren var over. Etter å ha gått alle disse turene rundt typiske hundelufteområder - samt blant mye forstyrrelser som mennesker, sykler, biler - uten å ha hatt utfall på lenge, så sier jeg meg fornøyd med det vi lærte på kurset. Når vi ser noe foran som vi kan møte, smetter de inn på min venstreside - Tascha nærmest kneet, så Cherie, sladrer når vi passerer og tar fint i mot belønning etterpå. Ikke noe godbit i hånden og ikke stramming i lenkene! Jeg tror nok at vi må fortsette med dette lenge og holde det ved like. I tillegg tror jeg at lydighetstrening bidrar til å styrke hundene. De blir mer fokusert på meg - er stadig på søken "etter nye oppgaver" ivrige som de er etter å jobbe begge to.
Dette med jobbing har de jo blitt sulteforet på i det siste - det er lenge siden vi har gått spor, og lydighetstreningen som vi intensiverte i sommer, har ikke vært tatt opp igjen...før i dag. Da tok jeg meg på tak og gikk ut med en og en hund etter den ordinære morgenturen. Så morsomt! Gå  fot, dekk - bli - på plass! Det var akkurat som at de har savnet det! Vi har jo egentlig aldri kommet lenger enn til hverdagslydigheten og det er jo meg det står på. Jeg tror de begge har potensiale til mer...
Foreløpig har jeg ikke kommet lenger enn til denne konklusjonen - og min kortsiktige plan går nå på å bruke 5 minutter på de hver daglig - to ggr om dagen når vi får det til -til å trene på de grunnleggende trinnene. I dag så jeg at begge to trenger å repitere stå. Begge står..når de endelig stanser (gjerne 2 - 4 skritt ekstra), så de greier å holde posisjonen fint...vi må finpusse på stå-reaksjonen. Så har Tascha den uvanen når hun ligger at bakenden "slår ut" (akkurat som "toller-sitten")...jeg prøvde meg med å stille meg foran henne, kommandere dekk - da ligger hun så rett som bare det - så gjenntok jeg "bli" da jeg gikk rundt henne, inn til siden og så sa "sitt". Dette gikk fint i formiddag...nå på kvelden skled hun ut igjen...hmmm.
Så har jeg vær innom biblioteket og lånt en bok om spor - som jeg tror jeg skal kjøpe meg. Den var veldig enkel, instruktiv og lettlest -fin til å få noen ideer av. Vi må bare komme i gang med det også - snart.

Av spesielle ting som jentene har blitt utfordret på i det siste, kan nevnes togtur fra Asker til Spikkestad og retur ;-). Cherie tok jeg jo med en del som valp og hun tar dette så greit som bare det. Legger seg ned og slapper av - hadde det ikke vært for denne ene konduktøren...som la sin elsk på henne. Og Cherie var langt fra begeistret! Jeg tror at opplevelser ved ulykken har satt sine spor - hun er generelt skepisk til fremmede. Aller helst bør disse som hun reagerer på være rolig i bevegelsene og egentlig overse henne...så får hun hilse  i sitt tempo. Da går det som regel helt greit. Tascha på den andre siden, blir stresset av togreisen, men har blitt kjempegrei i sosial omgang med fremmede.

En annen liten kureositet må være utstillingsdukker! De bør helst være hodeløse! De med hoder stirrer og ser veldig truende ut - tror jeg Cherie mener...og mener Cherie det, så støtter Tascha opp om det; solidaritet utenfor butikkvinduer i Asker!

Tilslutt ett par bilder fra dagens tur via Leangbukta - der har vi ett par strekker som jentene kan slippe litt løs og da storkoser de seg. Vi hadde også rådyr som passerte oss (på litt avstand) og det gikk helt fint. Jeg skjønte at begge to hadde ferten av noe inne i skogholtet og da var det godt å oppleve at de kom fint inn på kommando og gikk rolig med meg mens dyret passerte, stoppet opp og så på oss før det gikk rolig videre.

Ved badeplassen vår i Leangbukta, var det en barnefamilie som hadde slått seg ned..stor skuffelse hos begge jentene da de skjønte at det ikke ble bading i dag...Cherie var nesten verst - ville snu hele tiden etter at vi hadde gått forbi. Men...vi hadde en rolig sti til som de kunne få slippe løs på  - storkos det også:

Sjokoladekaka som forsvant...

Mysteriet ble oppklart i natt. Da ble Cherie dårlig i magen...og det sitter i ennå.
Forhistorien er at jeg bakte sjokoladekake på mandag. Familien har jo ikke vært bortskjemt med slikt de siste årene, men nå er det fin syssel å bake litt sånn at dagen ikke blir så lang kombinert med at jeg er i bevegelse og litt hygge i hverdagen. Så det var populært å sette en nybakt kake på bordet etter middagen. Og vi la jo merke til lengselsfulleblikk fra to som kaka ikke var tiltenkt....sjokolade! Særlig en av de satt og så ut som hun ikke hadde fått mat på en uke - minst!
I går skulle jeg så gjøre en del ærender i Asker - legekontoret og finne en fysioterapeut - så da fikk jentene beskjed om sitt og bli da jeg gikk ut etter morgenturen vår. Da jeg kom hjem vel 1 time senere er den litt lunken mottakelse; allerede da burde jeg luktet lunta. Hun som så heeeelt utsulta ut lå veldig passiv under stuebordet...og da jeg etter en stund fikk øye på sjokoladekaka - eller rettere sagt: tomta av den, skjønte jeg fort at her var det dårlig samvittighet. Plastfilmen var flyttet pent til side og 90 % av det som var igjen av kaka da jeg gikk, var nå...borte! Utrolig nok stod fatet ennå på benken like helt! ...og det var vel det som redda de fra en liten eksplosjon. Cherie så jo troskyldig ut, mens Tascha...som sagt oste samvittighet! Så hun ble utropt til syndebukk med Cherie som medskyldig!
Etter litt mostring, ble de tatt til nåde og turseler kom på - jeg trengte jo turen min. De fikk klar beskjed da vi gikk ut døra om jeg jeg tollererte ikke mer tull denne dagen : "så ikke finn på noe på turen"...
og det er glupe hunder! Det var så eksemplarisk oppførsel at de nesten hadde fortjent sjokoladekake...nesten. Sjokolade er jo ikke bra for hunder. Vi passerte hunder som om det aldri har vært et problem; en king charles cavalier fikk komme helt bort og hilse på uten reaksjon. Og så mye hyggelige tilbakemeldinger som vi fikk på turen...jeg smilte jo og takket mens jeg tenkte " dere skulle visst"!
I natt ble jeg så vekket av Cherie som fortalte at nå måtte hun ut - NÅ! Og hun var dårlig...det antas nå at hun har fått i seg brorparten av den berømte kaka og vel så det!
I dag la vi turen hjemmefra til Sem og rundt Semsvann, Store Berg og ned til Asker hvor vi avsluttet med en rast på en benk på torget.

..nå hovedmisstenkte til høyre!

Nydelig ved Semsvannet

Uvanlig kraftig foss!

I likhet med i går, har jentene gått bra...de fikk bade litt i vannet. De koste seg...og "tollet"...hvertfall kom endene veldig nært etterhvert.

Endene koste seg i sola

..og kom stadig nærmere

..mens jentene "tollet"

I Asker slo de seg til ro mens jeg bladde litt i avis og så på livet - det yret av mennesker i sola etter regnet som har vært de siste dagene.

"Dronning på haugen"

Og igjen - masse hyggelige tilbakemeldinger! Blir jo litt stolt da....men så var det den kaka da! Hmmm

Tur til Hvalstrand

Det gjelder å nyte dagen når man har den; har vi erfart. I dag våknet jeg etter en god natt; betennelsesdempende medisin så ut til åvære tingen. Nå kan jeg snu hodet både mot høyre og venstre; og den stive vrien ble borte! Ute  skinte solen og inne satt det to nydelige jenter med bedårende øyer....det ble tur! Vi har gått veldig rolig, jobbet med passeringer - og fått anerkjennende både nikk og kommetarer: vi kan når vi vil! Nede i Leangbukta ble takten og farten litt anderledes: vi var ved vann! Og sola skinte!
Stoppet først ved den faste badeplassen vår, stor lykke! På gangveien kom et eldre ektepar - og det var morsomt å se hvordan mannen stoppet opp og ble stående å se med et smil som langsomt vokste fram i ansiktet. Det var vanskelig å ikke bli glad av synet for begge gir så inderlig uttrykk av glede:

....grave....blåse bobler...

...skal ikke du være med? Kaste pinne?

...nei, da svømmer jeg en tur alene!...og en til...og en til...

Neste stopp var på Hvalstrand. Det  var mye folk ute og nøt dagen, bare små og store, to- og firbeinte.Og vi hadde det topp!

Etterhvert kom Cherie på land og satt ved siden av meg og nøt utsikten...trur eg;-)

På turen hjemover ble det enda mer passeringstrenging - flere hunder. Tom en løs og en som vi alltid før har endt opp med å gi lyd til ..gikk helt smertefritt. Fokus var på meg og det holdt med belønning rett etter passering. Det gjorde godt! Totalt var vi ute i 3 1/2 time...med sol!

Englevakt

Dette blir et innlegg med få bilder, men med tekst til ettertanke.
Cherie og jeg skulle på NKK Rogaland sist lørdag. Vi kom aldri dit; ved Mandal kolliderte vi. Jeg satt fastklemt, det sivet røyk rundt meg og jeg var totalt desorientert. Jeg så redningsfolk som kom løpende og trodde jeg hadde vært borte en god stund, men det viste seg at første mann tilfeldigvis var like ved ulykkesstedet. Jeg fikk fantastisk hjelp; verdens skjønneste mennesker som roet, støttet og veiledet. De spurte om jeg var alene; det bekreftet jeg, men sa også at jeg har en hund i bilen. Mannen som kom først svaret rolig; Jeg ser den og den ser fin ut: jeg tror den har det bra. Det kom til ambulansefolk og brannmannskaper. De begynte jobben med å få meg ut. Så begynte vi å kjenne røyk igjen..og jeg så at det glødet i dørken der jeg satt. Da ble det litt panikk, men med god hjelp fikk jeg nå aket meg baklenges ut over passasjersetet. Og så gikk alt utrolig fort; krage på og lagt på brett over i luftambulanse og inn til sykehuset. Der ventet enda flere engler; utrolig flotte mennesker som tok seg av meg. Ct-undersøkelsen var tøft for kroppen- stroppet fast som jeg ble-, men jeg kom gjennom det også. Så over på intensiven - en skjønn sykepleier som hadde ansvar for meg..som ringte politet for å høre hvordan det gikk med de andre og finne ut hvor Cherie var. Så ringte hun hjem for meg - litt omtåket og ikke helt lett å huske mobilnummer, men de fikk kontakt. Heldigvis fant de ikke noen brudd i rygg eller nakke; armen som jeg var sikker på var av-var også hel. Så benskjør er jeg ikke! Slapp løs fra stropper, krage og brett og kjente at jeg var hel - tross alt. Cherie var tatt vare på og hun hadde det bra; i den andre bilen gikk det bra med personene, men der var det også hunder og det var skade. Jeg vet ennå ikke hvordan det går.
Arve og Jørgen kom ned på natten; de hadde vært i kontakt med politi og brannvesen for å høre hvor Cherie var. Denne fantastiske mannen som hadde tatt seg av meg, hadde tatt med Cherie hjem. Fått låne bur og mat av naboer, så hun ble der til neste dag. I tillegg ordnet han opp med å bestille rom for Arve og Jørgen på sykehushotellet. Engler finnes!
Søndag reiste jeg hjem; sammen med Cherie. Utrolig godt å møte henne igjen! Og godt å komme hjem. Nakken er stiv og vond - det går med en del smertestillende. Men Cherie er det full fart i - det er ufattelig for hun må ha fått seg en trøkk hun også selv om hun er flink å ligge nede i buret når vi kjører bil.
I går ble begge jentene med Christian og gutta på Bergsåsen, Askers høyste punkt.

Christian fortalte at hun var i full fart hele veien.
Og i dag tenkte jeg at jeg måtte bevege mine stive lemmer; forhåpentligvis løse opp noe slik at jeg ikke stivner helt. Men jeg er ikke klar for klatretapper! Så vi tok turveien fra Solli til Myggheim og tilbake i steden:
det var vondt, men likevel en fin tur.

Christian skulle vise at det er mulig at 4 hunder sitter pent samtidig - det gjorde de..en liten stund

..så skulle vi trene "sitte på stubbe og vinke bamse". Dette er trinn 1.

...så var det den sedvanlige pinnekampen ;-)..knoll&tott med Schanto som heiagjeng

En herlig våt helg i skogen ;-)

..vi tørker ikke opp her på Østlandet i år! Hverken naturen eller to- og firbeinte! Fjellskoene mine har vært jevnt fuktige siden snøen gikk - og kikker jeg godt etter, finner jeg sikkert svømmehud! Jentene har jo det...og det kan så absolutt være et fortrinn.
Denne uken har vi drevet passeringstrening med ettermiddagsturer til Asker nesten hver dag; enten med en og en hund eller begge to samtidig. Vi har møtt både to- og firbeinte, sykler, elektriske rullestoler, skatere, rulleski og rulleskøyter i tillegg til store anlleggsmaskiner...og hva som ellers kan virke skremmende på en tollerfrøken. Og det har faktisk gått bra; ser raskere progresjon enn da vi holdt på med dette i vår / forsommer. Det er klart at etter å ha gått bra en lang periode, så kan vi fortsatt få en liten nedtur - en situasjon som vi ikke takler like bra - men så neste dag er vi tilbake på forbedringsveien. Det handler om kontakt og at jeg skal være den som de foretrekker å ha fokus på - kjøttboller i lommen er topp belønning. Det jeg må passe meg for er at jeg belønner for positiv adferd  og ikke lokker. Og det har en aldeles herlig bieffekt - de går så pent! Fot og "sladrer" med en gang de ser noe eller noen som kommer i mot. Neste vi nå ellers skal jobbe med er å passere potensielle måltider som kan ligge langs veien ;-)...mulig vi må erstatte kjøttbollene med kylling.
I går fikk jeg endelig lagt spor - i skogen. Jeg la ut 7 gjenstander for hver; Tascha fikk ett spor som jeg anslår til å være vel 400 meter med litt variert terreng - men tørt var det ikke noen plass ;-)- mens Cherie's var vel 300 meter med mer ensartet terreng. Først tenkte jeg å legge spor for så gå en tur mens sporene la seg, men da jeg så at jeg hadde brukt nesten 1 time på de to sporene (kanskje de var lenger?), så gikk jeg i stedet direkte ut med Tascha først. Hun er utrolig nå, går og utreder, kan ta feil, men korrigerer seg selv med å gå tilbake selv, utrede, og så går hun riktig. Der jeg kom til en stor stein som jeg hadde klatret opp på, utredet hun først til venstre og så til høyre før hun går opp på steinen (og finner pinne!), sånn fortsetter hun gjennom skogen og ved opptelling: 6 av 7 gjenstander er funnet!
Så var det Cherie, henne var jeg veldig spent på etter forrige ukes opplevelse. Men hun finner sporstart og er i gang. I starten litt forsiktig, så mer bestemt med godt drag i lina. Så godt er det draget at jeg tror vi passerte mange gjenstander uten å se de - eller så markerer hun så dårlig at jeg ikke får det med meg når farten er såpass stor. Så plutselig er vi på tur - jeg kjente meg ikke igjen stoppet henne og gikk tilbake til siste plassen jeg var sikker på at sporet gikk. Lot Cherie utrede på nytt - nå var hun ikke så veldig interessert - men SÅ...går hun igjen så sikkert (jeg hadde ikke trengt å se meg rundt annet enn for å bekrefte at hun er 100 % i sporet) helt stilrent i mål...bare så sørgelig at vi har 3 av 7 gjenstander...Jeg må finne en bedre måte å motivere henne for å påvise gjenstander. Men hun var jo skjønn på gjenstand nr3 ..den som lå i sporslutten: den skulle hun bære hjem!

I dag fikk vi så endelig gått tur med guttene - i regnvær - i skogen.

Knoll & Tott : elsker pinner begge to - men alltid den samme!

Tascha har fått real godbit av Christian - griseøre!

Schanto setter også stor pris på griseøret.

Men i dag hadde jeg gummistøvler - og alle 4 firbeinte "fikk" bade i Damtjern som avslutning på turen..en dyd av nødvendighet: vi hadde ikke mye lyst å dra med så mye gjørme inn i bilene.
Neste uke blir det fokus på lydighet - og ringtrening for Cherie - og så håper jeg på en søndag med oppholdsvær - for ny sportrening.