Som liten jente fikk jeg en gang en veldig spesiell gave fra min farmor: en bok som het Polyanna. Den handlet om en en foreldreløs pike som kom til sin rike grandtante - livet ble ikke helt som hun hadde drømt om, og for å overleve så lærte hun seg en lek som het "være-glad-leken". Uansett hvor ille det var, prøvde hun å se noe positivt i det som skjedde...ved å tenke på hva som kunne ha vært verre.
For ett par år siden hørte jeg også en reporter som brukte begrepet "man må kunne sin Polyanna".
Nå bruker jeg Polyanna for alt det som det er verdt.
Det er ingen valper. Det kommer aldri til å bli noen valper etter Cherie. Jeg har fortsatt Cherie!
Lørdag tok jeg med meg Cherie og kjørte til dyreklinikken som vi bruker. Matlysten som var dårlig, var gått til 0 og selv om allmenntilstanden virket ok, så var jeg urolig og tenkte at nå vil jeg sjekke vekten samtidig som jeg forhørte meg om noen næringssalter jeg kunne blande i vannet for å få i henne noe.
Jeg kjøpte først spesialfor og en tube med næringstilskudd, før jeg hentet Cherie og tar henne med inn på vekten. På 10 dager hadde hun gått ned 10%. Det var jo ikke slik det skulle være! Jeg stod nok og så veldig fortvilet ut der jeg sto i resepsjonen da tilfeldighetene gjorde at veterinæren som var på vakt for drop-in timer, ser oss og spør om jeg trenger hjelp.
Vi kom raskt inn og hun spør om utviklingen, symptomer og så måler temperaturen. Den viste 39,9°C. Så ble det tatt ultralyd og jeg ser jo bildet; det er ingen valper. Livmoren har i stedet flere alveoler...betente områder. Hun får tatt en blodprøve, og forteller meg det som er åpenbart. Dette er alvorlig og livmoren må opereres ut. Spørsmålet er bare om det skal gjøres i dag eller kan vente til mandag. Hun synes jo allmenntilstanden er så pass bra, at det burde kunne gå til mandag med å sette i gang en sterk antibiotika-kur. Da svarer jeg, at vi blir lurt. Tolleren er syl-sterk; jeg har blitt lurt før og at jeg ikke føler for å ga inn i helgen med den uvissheten med meg. Veterinæren går ut, og når hun kommer inn igjen så er det med beskjeden at hun har valgt å stenge klinikken for å kunne operere Cherie.
Operasjonen gikk bra og en svært betent livmor ble fjernet. Cherie hadde skyhøye hvite blodlegemer og veterinæren var i ettertid glad for at hun hadde tatt den beslutningen hun gjorde.
Før jeg hentet Cherie, hadde veterinæren faxet inn respept på apoteket slik at jeg fikk hentet ut antibiotika og smertestillende først.
På klinikken løftet Cherie på hodet og stablet seg på beina når jeg kom inn; hun hadde fått på seg body for å beskytte såret og dermed slapp vi skjermen.
Tøffe jenta gikk på egne bein ut og inn i bilen. Vel hjemme la hun seg ned og sov tungt. Etterhvert ble hun med ut for en kort luftetur, drakk litt vann og spiste antibiotika-tabletten sin uten protest, men mer enn det ville hun ikke ha.
Etter en rolig natt, våknet vi tidlig og hun gikk med ut; og inne gikk nå innholdet i tube-foret ned. Plutselig krøp hun oppi sofaen - egentlig ikke lov, men akkurat nå er det unntakstilstand i heimen:
Utpå dagen begynte nok behovet for mer smertestillende å melde seg.
Også det tok hun greit i mot. Så fikk vi litt besøk og hun kviknet enda mer til; hun ville ligge i fanget og kose.
 |
| Kveldskos - antydning til tollerstillingen - et godt tegn |
Nå har hun spist et aldri så lite middagsmåltid - laksen gikk ned på høykant :-) og vært en kort luftetur ute.
Jeg tror det går bra; det kunne gått så uendelig mye verre. Selv om jeg skal kjenne på sorgen over at det ikke ble valper etter Cherie..og Keno, så har vi fortsatt Cherie :-) . Som Malin sier; nå kan jeg fortsette å trene og konkurrere med den supre sporhunden jeg har.
